Hei jeg heter Heidi og jeg er uføretrygdet les min historie før du dømmer meg som skattesnyter eller lat.

I dag fant jeg ett blogginnlegg noen hadde postet på facebook det het UFØR-ALLES DRØM.

Når jeg så overskriften ble jeg kvalm hvem vil bli ufør? Men så gjorde jeg noe jeg skjelden

gjør jeg gikk inn å leste å nei det var ikke om en galing som ville bli ufør for hvem vil vel det.

 

http://sieri.blogg.no/1368522641_ufralles_drm_3.html

Linken ligger her :)

Men man tenker etter å ha lest en sånn historie å man begynner å tenke på sitt egent liv.


Her er jeg i fult arbeid kan ikke være gammel der nei :)

 

Så  her begynner historeien min iallefall min sykdomshistorie

 

Jeg var ett meget frisk barn kan ikke huske at jeg var syk når jeg var liten var sikkert det men husker ikke.

Men jeg kan huske at jeg konstant skadet dem brakk armer og bein  fikk masse sår

som måtte sys.

Men hvorfor jo jeg var en guttejente som tok store sjangser

klatret opp i trær å gjorde ting å da blir det til at man får en del skader.

De eneste minnene fra det i dag er at jeg har arr pent fordelt over hele meg.




 

Men man blir ikke ufør av å ha vært en aktiv litt uheldig unge.

Så her kommer det jeg tror er hovedgrunnet til at jeg ble uføretrygdet

å forklaringene til mine hodesmerter.

 


Dette bildet er tatt noen mnd før bilulykken i 1988.

 

Jeg gikk på en stor skole i Oslo å siste time hadde ringt ut jeg hadde avtalt å møte en

gutt nede i Oslo å for å rekke møtet måtte jeg rekke banen ( toget ned til Oslo sentrum )

 

Jeg og en gutt som het Frank gikk sammen fra skolen da vi kom frem til lyskrysset var det rødt

han så vell at om vi skulle rekke banen måtte vi løpe på rødt lys.

 

Det neste som skjedde var at jeg husker han tok tak i armen min å dro meg over veien

dette var en av Oslos mest trafikerte veier så om det var smart nei.

 

Det neste som skjedde eller det jeg husker var at det kom en bil i full fart den traff meg  i låret i de neste sekundene var som en sakte film

jeg ble slengt opp i luften landet på frontruta på bilen vet ikke om dem som hadde kjørt på meg hadde klart å stoppe 

for det neste som skjedde var at jeg ble slengt ut fra frontruta inn i  stolpen der det røde og grønne mannen er

å derifra gikk turen rett ned i asvalten med hodet og ansiktet først.

 

Da ble alt svart det første jeg husker var alle menneskenesom sto rundt meg det var mange for skolen hadde sluttet å de sto der å tittet så godt de kunne.

Når ambulansen kom var det eneste jeg tenkte på hvordan det hadde gått med Frank å ingen hadde sett han

men pga av at jeg var påstålig lette de etter han.

Han satt i ett buss skur ett stykke unna han hadde fått sjokk.

Han fikk en brekt tommel og en hjernrystelse men ellers var han fin. 

 

Men så bra ble det ikke med meg desverre. Da jeg endelig fikk vite hva som hadde skjedd med meg hadde det

gått masse timer. Jeg hadde ødelagt venstre kne og leddbåndene i venstre bein var nesten revet helt av.

 

Jeg hadde en underarm på høyre side som så ut som en fotball med ett åpent sår så man så rett inn på beinet.

Ansiktet mitt så helt forferdlig ut klarte ikke lukke opp høyre øye og hele ansiktet var fult med sår og hevelser.

Så ut som jeg hadde vært å tatt en runde med alle bokserne i vm.

 

Alt dette var ikke legene så bekymret for det var hodet mitt. Nå har ikke jeg sett verken før eller senere min journal men jeg husker veldig godt

hva legene sa om mitt hode. De sa at jeg hadde fått ett så stor smell mot hodet at de først var redd for at jeg hadde

fått en hjerneskade men det hadde jeg ikke men det som bekymret dem var at jeg hadde en stor flekk som en

tåkedott på bildene av hjernen dette forklarte dem med at jeg hadde verdens største hjernrystelse.

 

Jeg fikk streng beskjed at jeg fikk ikke gjøre noe de neste 2 mnd ikke lese ikke se tv ikke ha skarpt lys osv.

 

På den tiden tror jeg ikke legene hadde forsket på det som heter senskader å i dag hadde nok min behandling både av bein arm og hode

vært en helt annen.

Men etter 6 mnd fikk jeg av den hatede gipsen som jeg hadde fra rompa og ned til ankelen

ett monster av en gips vil ikke anbefale å gå å drasse på en sånn en.

 

Jeg gikk til fysioterapi time en gang i uke i ett år for å trene opp beinet.

 

Jeg som aldri hadde hatt vondt i hodet begynete med det men den gangen trodde jeg at jeg skulle

dø hver gang jeg fikk skikkelig vondt i hodet å om det varte i 1 døgn da var jeg iallefall sikker.

 

Men tiden gikk jeg var 17 år da ulykken skjedde jeg flyttet langt avgåre å jeg har alltid 

jobbet hardt og mye jeg tenkte ikke så mye på bilulykken eller alle de andre ulykkene

som jeg har hatt gjennom tidene

 

Når jeg var 18 jobbet jeg ett år i barnehage å dro på meg en senebetennelse i høyre

skulder legen sa at det var normalt når man gjorde nye ting over lengre tid å ja husker at det

var en liten jente i barnehagen som hele tiden skulle sitte på armen min så jeg var unge og dum

å gikk rundt å bar på henne.

 

Jeg ble sykemeldt å fikk beskjed å ikke bruke armen på 14 dager.

Men den skulederen begynte å bli betent i tide og i utide nå begynte legene å gi meg kortisons sprøyter

skikkelig ekle saker det der men de hjalp å skulderen holdt seg bedre.

 

Men pga av min livsituvasjon fikk jeg aldri hvilt meg ut eller tatt det med ro med den skulderen

så til slutt ble den kronisk.

Det vil si at det var betennelse kronisk i hele skulderen min på høyre 

side de som har hatt det vet hva det vil si det er utrolig vondt.

 

Jeg kansket betennelse dempene tabletter og legen ga meg så mye kortisonsprøyter som var lov. Det var så ille en stund

at jeg var hver mandag-onsdag og fredag og fikk lokalbedøvele sprøyter inn i skulderen.

Men til slutt måtte de gi seg med det for det var fare for at senen skulle ryke å jeg 

skulle få en arm som bare hang der. Hvor ofe tenkte jeg så mye bedre det hadde vært om det var venstre skulder i stedenfor man

blir jo handikappet når man er høyrehent.


 Det finnes ikke så mange bilder på meg fra denne tiden eller det vil si det gjør det men har ikke skannet dem inn på dataen

for jeg ser ikke bra ut men var jo ikke bra heller. Tror det bildet her er 7,5 år gammelt.

 

Så begynte alle de andre problemene mine det var helt sykt var det noen som var syk så fikk jeg det garantert

å mye hardere det vil si hadde en vondt i halsen så ble jeg smittet men jeg fikk halsbetennelse.

 

I ettertid vet jeg at imunforsvaret mitt var vell på null. Så begynte de indre organene å svikte.

Jeg gikk rundt 2 år uten stoffskifte for legen ikke tok en enkel blodprøve

 

å sjekket det endte med at at min skjoldbrukskjertel ble ødelagt å i senere tid  har man

jo fått fortalt at de to årene har kostet meg mye smerter og problemer den dag i dag.

 

Alt henger sammen i kroppen ett fantastisk maskineri så lenge alt virker men er det

en ting som ikke fungerer går det ut over alt annet.

Så leveren min fikk problemer husker det svakt tror jeg prøvde å fortrenge hva legen sa når han begynte å skulle

sette meg på på donorliste for å få ny lever . Det er ikke sånt man vil høre mine leververdier

var den gangen på 495 noe som ikke var bra vet ikke hva de skulle ligge på men regner med at 10 er bra.

Lærte meg en ting den tiden at om leververdiene mine steg over 300 fikk jeg smerter i leveren

jeg var hos en indremedisiner å han bekreftet  det.

 

Jeg hadde noe som het PCOS det er noe som kvinner kan få dette viste ikke jeg så teknisk sett

skulle ikke jeg ha barn noe legene ymtet frempå at jeg kom til å få store problemer med å få

barn det var snakk om at jeg måtte ta hormoner osv.

 

Men sånn fungerte det ikke jeg fikk 2 perfekte barn men hadde to veldig tøffe svagerskap tror legene var inponert over alt jeg klarte

å få under svagerskapet husker en ting spesielt godt jeg fikk betenelse i nedre lungekammer ( Hva nå det er godt for)

Å det gjorde svinbvondt da babyen min lå inne i magen å sparket bort i det.

 

Så etter svagerskapsforgiftning og alt annet man ikke bør ha under to svagerskap sa legene 

til meg at jeg ikke burde få flere barn at kroppen min ikke tålte det.

 

Når jeg gikk gravid med siste klarte jeg å få gallesteiner så når hun var født måtte jeg opperere ut dem.

 

Å mens den stakkars kroppen min slet for det gjorde den ble jeg syk hele tiden å inn for å

opere først blindtarmen der satt det en appelsin sten, S

å fikk jeg sammenvoksninger etter operasjonene å måtte sprette opp magen å skjære fra hverandre tarmene som hadde vokst seg sammen å i buken.

Så var det galleblære operasjonen så hadde jeg en stor operasjon måtte fjerne livmora og i

samme slengen prøvde de å ødelegge eggestokkene som var smekkfulle av syster ( man får det av PCOS)

Så brendte de litt på overflaten der så jeg ikke skulle være mere plaget.  Det er ikke mere enn noen år

siden at jeg fikk beskjed at jeg har fått nye syster der da hadde jeg lyst til å skrike for de som vet

hvor vondt det er når en syste sprekker skjønner det det er som en minifødsel.

 

Jeg hadde en stor brystreduksjons operasjon ja noen er nemlig født med store pupper ulempen

med ekte store pupper er at de tar livet av nakken og ryggen din pga av vekten,

For etter at naken min vokste sammen øverst pga av vekten på mine pupper sa legene at om du ikke

får fjernet vektet på brystene ville jeg ble helt pukkelrugget og smertene ville bli verre i nakken.

Ja hvordan den operasjonen gikk er jo en katastrofe fra a til å. Jo da jeg opererte å det var vell 

1,2 kilo de tok fra hver så sånn sett føles det jo mye bedre med lettere pupper de er fortsatt store

større enn de fleste andre jeg ser. Men alt som gikk galt gikk galt for å gjøre det kort jeg har

operert høyre pupp to ganger til for den sprakk å så gikk det betennelse i hele greia.

 

 

Det som kanskje må skrives nå er at når alt dette holdt på var jeg i 100% jobb

ja det er klart jeg var sykemeldt men så fort jeg klarte var det på jobb å prøvde enda

å jobbe ekstra i helger for å få endene til å møtes.

Å man hadde det tøft hjemme med to små barn å ett dårlig ekteskap.

 

Det var svintøft å helst skulle man smile å late som ingenting å ja det er klart jeg 

misunnet de som var uføretrygdet å gikk å dro seg hjemme hver dag men det var før

jeg viste bedre tror alle mennesker tenker sånn for de ikke vet bedre.

 

Det er vansklig å sette seg inn i andres liv og kjenne dems smerter

lidelser og føleser det er faktisk umulig.

 

Å når jeg trodde at nå klarer jeg ikke mere kom hodepinen

av og til har jeg lurt på om det er en sånn test gud eller hvem det måtte være som

trekker i trådene gjør for å sjekke hvor langt de kan gå med mennesker før de gir opp

å legger seg ned å dør.

 

Jeg husker enda når den kom den hadde jo hvert der å hilst på å reist igjen men denne gangen bestemte

den seg for å bli der å nå har den vært der 24 timer i døgnet alle dager i året.

 

De eneste gangene jeg ikke kjenner den er når jeg ligger i narkose å det sier seg selv kan jo

ikke ligge i narkose hele tiden.

Den fortvilesen det var når jeg skjønte at hodepine vil ikke kalle det pine for dette er smerter

kom å ikke reiste er ubeskrivelig det er ikke uten grunn til at smertepasienter har en statistik veldig  stor prosent med selvmord

å ja kan forstå dem.

Tenk hvor deilig å aldri våkne opp til smerter men det er forskjell på mennesker man kan tenke det

men for guds skyld ikke si det høyt for da blir man stemplet som om man skal ta livet av seg å i verste fall tar de medesinene fra deg

de eneste som gjør at du klarer å fungere som neste normal.

Så nei man skal være forsiktig med hva man sier.

Å ja den gangen var livet mitt ett helvete på alle måter men hadde to ting som var vært å leve for mine barn så nei

jeg har aldri prøvd eller kommer til å prøve å ta livet av meg.

 

Det jeg prøver å si er at jeg forstår når folk er smertepasienter eller har visse sykdommer som gjør dem

helt avhengige av andre å lever i ett smertehelvete velger å ta sitt liv.

 

Å når jeg tenker på det burde det være en menneskerett  om man er så syk å kunne velge å dø.

Men det tror jeg ikke folk skjønner før man får kjenne på det selv.

 

Men med hodepinen kom problemet jeg jobbet på kontor og med barn to ting som passer veldig dårlg

med en skulder som ikke fungerer og kronisk hodesmerter.

 

Legene sa du kan ikke jobbe så de sykemeldte meg. Å dere må ikke tro at det var populært det er det aldri å iallefall ikke om man

ser frisk ut. Under denne tiden satt ikke jeg hjemme å så på tv og syntes synd på meg selv

vet faktisk ikke om folk viste hva jeg gjorde jeg reiste til byen for å gå til fysioterapaut

og varmebasseng å til legen .

 

Tro det eller ei en gang fikk jeg frikort i begynnelsen av februar det sier vell alt.

Jeg var på opptreningsenter for å prøve å bli bedre flere ganger i 4 ukers perioder

men når man kom hjem å hadde 4 uker med det de hadde klart å grise og rote til

der hjemme var man like ferdig etter 3 dager hjemme så det var egentlig bortkastet

 

Jeg gikk ett år på smerteskole i fler omganger i Tromsø.

Det ble nok en oppvekker for meg heldigvis der lærte vi at jo sykere vi så ut jo verre

følte vi oss det er stikk motsatt av det samfunnet vil.

De vil at man skal se ut som ett takrasman er jo syk.

 

I dag den dag sitter jeg og humrer for meg selv når jeg sitter på legekontorer

og på sykehus. De menneskene der spesielt de på vanlige legekontorer ser ut som de holder på

å dø eller at de ser så syke ut ustelte ingen sminke osv. det er fordi de tror at om man skal til legen

å bli trodd så skal man se og oppføre seg som man er veldig syk ( men da lurer jeg på hvem har bestemt

malen hvordan en syk person ser ut  ? )

 

For min del pleier jeg å pynte meg ekstra når jeg skal til

legen synes synd på legen som bare ser takras og syke mennesker hele dagen.

 

Å det setter de pris på  å etter at jeg har flyttet hit til Sverige har jeg ikke fortalt legene hvor syk jeg var de har ingen jornaler 

der det står om alle mine diagnoser operasjoner mendesiner og alt annet.

 

Jeg har kommet til at om jeg skulle sette meg ned å fortelle dem alt det der ville de fått panikk 

å jeg måtte sittet der en hel dag å fortalt.

 

Jeg tror leger ser hvem av pasientene som er orntlig syk

( å med det mener jeg ikke at andre ikke er syk men da snakker jeg om forkjølese,halsbetennelser og andre ting

som går over om en uke eller to)

Ting som aldri går over å som regel blir verre med årene.

 

Jeg har bare fortalt mine leger her i Sverige om noen av mine diagnoser jeg har så mange at jeg

blir dårlig å tenke på dem alle.

 

Jeg tar opp det som er viktig for meg for at jeg skal få ett bedre liv.

Må bare få med ett par ting til her fra smerte skolen her der fikk vi lære at det å bli ufør er som en sorg

ja det er det faktisk man mister noe man miste jobben sin man mister arbeidskolegar man mister samholdet.

 

Å det er tøft skal jeg si dere å jeg vet at når jeg har vært sykemeldt gjennom årene så har det gått

ut over mine arbeidskollegaer som har fått større arbeidsbyrde.

 

Vet at noen firmar tar ikke inn vikarer for å spare penger å tro meg det er ikke firmat de ansatte blir sint på det er den sykemeldte.

Legene sier gå å besök arbeidsplassen din det er bra når du er sykemeldt men det er ikke morsomt å få det slegt i

ansiktet kom deg tilbake på jobb vi er utslitte. Å man føler bare dårlig sannvittighet å man bli iallefall

ikke friskere av dårlig sannvittighet.

 

En annen ting som friske mennesker ikke tenker på er når man møter nye mennesker hva skjer da 

jo de spør hva du heter og neste spørsmål hva jobber du med????

 

Vet dere hvor lite gøy det er å si jeg er ufør skulle nesten filmet reaksjonen til folk så kommer problemet disse menneskene

som du aldri har møtt krever en forklaring de sier ingenting men blikket de sender deg at

du skal stå skolerett overfor dem å fortelle dem hva som feiler deg ????

 

Det har skjedd mange ganger å vet at det er ikke bare jeg som har det problemet.

Å så lenge folk har fordommer vil dette skje har aldri hørt at noen friske mennesker for 

stå skolerett å fortelle andre mennesker om de har en skavank eller en brist.

 

En annen ting jeg lærte på smerte skolen var at man blir ikke kvitt smertene de skal være der resten av livet

tenk på det alle der ute som får en skikkelig hodepine da mener jeg en sånn at man helst ligger i ett

mørkt rom tåler ikke lys eller lyd å tror at man skal dø.

 

Tenk om dere får beskjed at sånn skal det være resten av livet.

Prøv å tänk på det selv om det er teknisk umulig å sette seg inn i den situvasjonen

til du plutselig står der. Det vi lærte er at vi må lære å leve med den å akseptere den det er

ikke lett men med årene går det det bare må gå om man skal overleve.

 

Å det viktigste jeg lærte var ikke fokuser på smerten det vil si klage over at man

har vodt snakke om smerten osv for gjør man det er man solgt da kjenner du smerten 100 

ganger verre.

 

Å det fungerer tro det eller ei smerten forsvinner ikke men man bryr seg 

ikke så mye om den mere.

 

Jeg tror alle mennesker har ett punkt dem kommer til i livet der man sier at nå orker 

jeg ikke mere da kan man legge seg ned å dø ( ok ikke akkurat det men bli passiv)

eller man kan ta tak i livet sitt.

 

Jeg fikk en sånn oppvekker når jeg var på

smerteklinikken i Tromsø der fikk jeg min dødsdom.

 

Ingen vil ha en sånn men jeg fikk den de sa rett ut til meg at om

ikke jeg gjorde noe drastisk med livet mitt ville 

jeg innen 3 år sitte i rullestol

     innen 5 år være senge liggende

og innen 10 år være død.

 

Ja hva gjør man jeg ble sint men det er en bra reaksjon for med sinne

og trass kan man komme langt.

Det er veldig få mennesker som vet hvor dårlig jeg var

på den tiden faktisk bare legene mine å noen få venner jeg har.

 

Sannheten var at jeg var så dårlig at jeg kunne ikke gå 50 meter uten å svime av

jeg klarte ikke ta vare på meg selv jeg begynte å isolere meg fra de jeg hadde hatt

kontakt med.

 

Jeg ble likegyldig å det er ikke bra det er noe av det verste man kan bli

Men en dag sa jeg til meg selv jeg skal vise de jævlene på smerteklinikken at de tar feil.

Å det ble starten på en lang reise å starten på mitt nye liv.


Ett bilde tatt etter jeg tok tak i mitt liv 

Jeg begynte å gå rundt boligfeltet hjemme å utvidet gåinga litt for hver dag senere ble det lengre

strekker å til slutt ble jeg ett vanlig syn langs Finnlandsveien.

 

Jeg var 3 dager i uka på behandling 5 ganger 2 i varmebassenget på sykehuset og tre ganger i uka hos fysioterapi.

Sakte men sikkert klarte jeg å bygge opp kroppen men for den hadde jeg virkelig ikke tatt vare på

Jeg begynte å få tilbake humøret og livsgnisten men hva var takken fra folk rundt meg nå som du er så

frisk da kan du jo begynne å jobbe igjen.

 

Legene sa ikke bry deg om dem du vet bedre å ja begynte å

skjønne at dette var mitt liv ingen andre sitt ingen skulle fortelle meg mere hva jeg kunne og ikke kunne

ingen skulle styre meg mer nå var det nok.

 

Så det var ikke bare å bli sterk i kroppen som skulle få meg bedrejeg måtte fikse opp i hele mitt liv .

 

Å i mitt tilfelle hadde jeg ett dårlig ekteskap å bodde på en plass derjeg ikke følte meg hjemme eller trivdes.

 

Det eneste jeg hadde var mine to barn som hadde blitt store snart voksne.

 

Legene pushet på meg til å gjøre noe med livet mitt at jeg kom aldri til å bli bedre om jeg ikke fikk vekk mine 

private problemer.

Så en dag bestemte jeg meg nok er nok nå er det på tide å bli meg selv igjen på tide å

leve ett godt liv å gjøre det beste av livet med mine smerter.

 

Jeg tok ett valg eller gjorde jeg det????? Hadde jeg noen valg NEI dere så jo selv hva legene

hadde gitt meg en dødsdom. 

 

Kort fortalt jeg levnet alt ikke barna de kommer jeg aldri til å forlate de er alltid med meg i mitt hjerte og hjerne men skal ikke

komme inn på det her for å skåne barna men det var ikke mitt valg.


Her er ett bilde av Mikael rett etter vi traff hverandrevi er på i sommerhuset på Hvaler å han lager middag til meg

Jeg startet ett liv utenfor Bergen med Mikael  som jeg i dag er lykkelig gift med.

 

Ja hva er skjedd det har gått 8 år siden dødsdommen nei jeg sitter ikke i rullestol eller er sengeliggende

å har ikke tenkt å dø om to år :)

 

Nei jeg fikk ikke min uføretrygd over natten som mange sikkert tror å om jeg hadde kunnet så skulle jeg så gjerne jobbet.

 

Å ser med forskrekkelse hva den nye regjeringen har lagt opp til nåde sier bare jobb så får dere det bedre. Lurer på hvem som vil ansette en som meg som ikke har jobbet

på14 år som aldri kan planlegge en dag eller vet om jeg kan komme imorgen.

 

Som noen dagen må gå hjem etter 2 timer for da har jeg for mye smerter eller kanskje ikke dukker opp før klokken 14.00 for da er kroppen såpass myk og fin

glemte å si at jeg har fått leddgikt også så kroppen er ikke alltid like samarbeidsvillig.

 

Å har en diagnose som kan skremme vettet av en arbeidsgiver å ja skjønner det godt

jeg har fått postraumatisk stress syndrom

 

å for meg betyr det at jeg har ett helvete om natten konstant mareritt og jeg gjør alt mulig

i søvne de har også gitt meg diagnosen nattskrekk og insomnia å det betyr jo at noen dager har jeg ikke sovet på natten så jeg kommer ikke være

veldig sliten og trøtt.

 

Men på dagen er det ikke sikkert at jeg kan ta telefonen for da låser 

hjernen min seg eller om jeg må fylle ut ett skjema eller ta kontakt med ett og offentlig kontor.

 

 

I mitt tilfelle vet jeg hvorfor jeg har fårr posttraumatisk stress syndrom å ja må leve med det også

resten av livet det er noe jeg fikk etter det livet jeg la bak meg. Da dukker desverre sånne sykdommer opp når

man har det bra og er trygg.

 

Så hvem vil ansette meg ??? j

jeg ville iallefall ikke det å tenker på alle dere andre uføre som tvinges

til å finne dere en jobb tror ikke hetsen blir minde av den grunnen se så syk var han ikke ikke se han

jobber jo nå når noen satte hardt mot hardt.

Men tro meg ingen ser den mannen når han går hjem fra jobben å ligger i foreksempel

i ett smertehelvete helt til neste dag da han må tilbake på jobb.

 

Stakkars riike Norge som ikke kan ta vare

på de svakeste i sammfunnet det er aldri bra å ønske noen ille men hva tror dere om de som bestemmer regler

plutselig havner i samme situvasjon tror dere virklig at det hadde vært sånn da??

 

 

Så på tv her i Sverige at statsbusjettet er lagt frem å vet dere hvem som var vinnerne her jo de svake eldre ,syke og uføre.

Sverige er langt i fra så rikt som Norge å sliter med høy arbeidsløshet og andre ting men de har råd til å

ta vare på menneskene som bor i landet alle barn i skoler det gjelder i gymnaset også har varm gratis mat foreksempel.

 

Helsevesnet funger bra iallefall sett med Norske øyne sånn jeg ser det med min erfaring som desverre er veldig stor

er Sverige ett fantatsisk land å få hjelp om man er syk ok ikke fantastisk om man jobber her å blir sykemeldt for

de får enda mindre sykepenger  enn i Norge og det samme er det med trygda.

 

Regner med at det blir mange uføretrydgdede i Norge som rømmer til Sverige

her kan vi med den Norske trygden leve ett normalt liv ikke i overflod men man kan ha tak over

hodet mat på bordet råd til medesiner og bil. Men jeg har en mann som jobber derfor er vi jo ekstra heldig

for han har jo lønn så vi har det meget bra :)

 

Men en ting jeg vil skrive som jeg synes det veldig skjelden står er at det finnes

fantastiske mennesker både i NAV og i helsevesnet <3

 

All ære til disse menneskene

det er ikke disse som har bestemt regler de har bare en jobb å må følge den.

 

 

Tror det tok fra jeg ble skikkelig sykemeldt det vil si fra da jeg egentlig aldri kom tilbake

i arbeidslivet til jeg ble ufør 12 år.

 

Det hadde sikkert kunnet gått fortere men det var jeg som 

bremset jeg hadde vell en tro på at jeg skulle bli frisk men har i dag innsett at det blir jeg ikke.

 

Så om det fortsatt er folk der ute som synes jeg snylter på dem sine skattepenger og er lat

så la dem gjøre det.

 

Jeg har ett liv nå jeg står opp med ett smil og legger meg med ett smil

å nei jeg lar ingen ødelegge det. Jeg har det tøft nok som det er jeg bruker all min energi på

å ikke tenke på smertene mine eller for den saks skyld klage på dem.

 

Det verste jeg vet er når folk syter og klager det blir ikke bedre av det.

 


Jeg ser ikke syk ut å har ingen tanke på at jeg skal gjøre det heller jeg bruker mye tid og energi på å se frisk ut.

 




 

 

De som ser meg på butikken eller møter meg noen sted vil aldri tro at jeg er syk det er

ikke dems problem de får styre med sine liv så styrer jeg med mitt liv :)

 

Det er klart jeg lurer på om jeg kunne hatt ett annet liv 

Ja tror mitt liv kunne sett helt anderledes ut om  men nå er det som det

er å jeg kan ikke rette på det. Jeg har gjort så godt jeg kan å jobber hver dag

med å bli bedre .

 

Det jeg tror folk har store problemer med å forstå er at selv om jeg ser 

frisk ut er sprek gjør masse ting smiler ler og alt annet sitter min smerte der men den er ikke

en fiende som den en gang var jeg har lært å leve med den.






 

Men det er jo klart at jeg skulle ønske

å bli kvitt den kan faktisk ikke huske hvordan det er å ikke er hodepine.

 

 

Jeg pleier å inndele min hodesmerte i to den som alltid sitter der det er den som vanlige mennesker

går å legger seg i sengen slukker lysene og håper og ber at den går over. Så den er ikke god den er 

grusom iallefall om man vet at det finnes verre mye verre smerter.  

 

Den andre smerten kaller jeg topperdet vil si at normalt varer denne smerter 3-4 dager aldri mindre da har jeg så vondt at jeg har problemer med å

tenke fungere, se,å generelt alt. De første gangene jeg fikk sånne topper ble jeg inlagt eller fikk morfinsprøyter på sykehuset.

Kunne sikkert fått det nå også men vil ikke vet at det går over å jeg kommer ikke til å dø av det.

 

Men vet man at man ikke dør å at det kommer til å bli bedre er det utrolig hva man kan klare av smerter.

Har hatt en sånn forferdlig topp nå den gir seg ikke er på tredje uka å kjenner at nå begynner det snart

å bli for mye men jeg holder ut.

 

Klart det å sitte å skrive her er ikke lett synet er dårlig å hodet holder på

å eksplodere men tror det er viktig å få skrevet dette.

 

Mitt mål med dette er at om noen leser

dette vil de kanskje skjønne mere av det å være ufør iallefall kronisk syk å kanskje tenke seg om før

de dømmer noen eller se ned på folk.

 

Å kanskje de heller kan hjelpe det er ikke enkelt å være

syk av og til hadde det vært flott om ett menneske bare var der for en å hjelpe en.

 

Jeg er ikke noen person som tar imot så mye hjelp er for stolt til det men er så heldig

å ha Mikael som alltid er der for meg å hjelper meg.




Det er ikke alltid like kult at folk skal se hvor dårlig man er 

at Mikael ser det gjør ingenting han elsker meg samme hva.

 

Man føler seg veldig sårbar når smertene er på det værste

humøret hopper opp og ned og det er lett å miste motet. Ja vet at det er tøft nå 3 uka med kanon smerter

jeg gjør alt jeg kan for å leve så  normalt som mulig men de siste dagene har jeg ikke klart det

å det er ett nederlag.

 

Å når man hele tiden leser at folk rakker ned på de late uføre som snylter på skatten

å som driver dank held dagen Å leser om folk som synes det er kult å nave  blir  jeg lei meg å sint

 

Det er så lett for folk som ikke er så syk å slenge med leppa osv.

 

Å jeg er helt enig med at det finnes folk der ute som kanskje ikke ikke skulle vært ufør at de kanskje ikke oppfyller alle krav men det er ikke

min jobb å dømme hvem som fortjener det eller ikke. Det er en jobb doktorer og andre skal ta

så vi får stole på at de gjør en god jobb.

Å om noen ikke synes at jeg fortjener å få en uføre trygd så la dem synes det

jeg skulle gitt alt for å slippe smerten å ja komme i jobb igjen.

 

Den andre grunnet at jeg skriver det her er at jeg er drit lei at folk tror de kjenner meg å vet hva jeg har gjort

og hvordan jeg tenker.

 

Den Heidi jeg var før er borte nå den Heidi jeg er nå den Heidi jeg var før jeg fylte 18 år.

 

Jeg har blitt meg selv igjen å noen setter vist ikke så mye pris på det men nå lar jeg meg ikke styre hva andre mener eller tenker.

 

Jeg gjør som jeg vil og det som er best for meg å vet dere der kjennes deilig det er det som heter å være fri.

 

Så til de som sa den gangen jeg levnet eller jeg vil si dere sannheten rømte fra mitt gamle liv at jeg levnet mine barn

så gjorde jeg ikke det jeg gav dem tilbake den mammaen som var en ekte mammen ikke en som holdt på å dø.

 

De var store den gangen å de er større i dag å setter helt sikkert pris på å ha en mamma som lever og er lykkelig

å elsker dem.




 

Jeg bor i dag i Sverige å bra er det for å leve på Norsk trygd i Norge og de medesin prisene hadde ikke gått.

 

Her i Sverige klarer jeg meg mye bedre økonomisk jeg får bedre helsevesen og mye billigere medesin.

 

Jeg pleier å si til legene at Mikael er min beste medesin det er noe alle er enige om.

 

Jeg er lykkelig jeg ligger ikke på sofaen å synes synd på meg selv .

 

Det ikke alle forstår er st alle sykdommer er ulike å det samtlige leger har sagt til meg er at gjør alt det du vil og litt til.

 

De har oppmutret meg til alt de sier det er kun du og kroppen din som setter grenser men at jeg må høre på kroppen min.

Noe jeg ikke er så flink til. Men vet at det bør jeg bli :)



Her er litt av vår hage kan fortelle dere at det er utrolig terapi å holde på i hagen for kroppen og sjelen min

Min jobb er huset,hagen,urtene,katten,fotografering,trening,turer og naturen.


Det er sånn her jeg vil føle meg men må beynne å trene meg opp igjen så vi starter med trening snart må bare få vekk den verste smerten her

Uten det hadde jeg nok ikke vært her jeg er i dag det hadde jeg heller ikke om det

ikke var for Mikael han er den som har fått meg opp på beina å hjulpet meg til ett normalt liv.

 

Det kan jeg fortelle deg at om ett sykt menneske ikke har støtte eller hjelp fra sine nærmeste

blir de aldri bedre det er alfa og omega for at en syk person at hun eller han vet at det finnes

mennesker der for dem som er sammen med dem gjennom medgang og motgang.

 


katten vår Chris 

Jeg har i dag ett liv som jeg kan leve nesten som alle andre.

Jeg har ett flott hus, fantastisk mann,sunne friske barn,en nydelig kattunge,flott hage

noen få gode venner .

 

Jeg kan aktivisere meg gjennom dagene med mine hobbier mens

mannen min er på jobb så jeg er ikke passiv.

 

Jeg må fortsatt til legen men ikke sånn som før.

Jeg må spise masse medesiner hver dag sikkert resten av livet. 

 

Jeg er veldig flink til å ta vare på gode dager og gode øyeblikk.

Du kan si at jeg samler på glede,lykke og skjønnhet i alt som lever

det er en måte for å overdøve de tunge stundene når alt er for vondt da trekker

jeg opp gode minne å det hjelper.

 

Om jeg hadde blitt i mitt gamle liv hadde jeg etter legenes prognoser vært sengeliggene å ca 2 år igjen å leve.

 

Men det kommer aldri til å skje jeg skal ha ett godt liv å ikke minst ett langt liv

 

Jeg krysser fingrene på at jeg ikke skal bli så mye dårligere enn jeg er nå men vet at det

kommer jeg desverre til å bli men den tid den sorg.

 

Nå skal jeg nyte livet  :)

 

jeg har så mange diagnoser at jeg vil ikke skrive dem opp her men det er ikke 

diagnosene som er meg ikke sykdommene heller.

 

Hvis man ser bort fra sykdom og diagnoser finnes det ett

menneske der nemlig meg Heidi på godt og vondt :)

 

Jeg er ikke perfekt å det vil jeg ikke være heller det

eneste jeg vil er å leve ett liv som er mest mulig

smertefritt å leve ett så normalt liv som mulig med min mann.

 




 

 

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

heidiogmikael

heidiogmikael

47, Oslo

Hei vi heter Heidi og Mikael Sund bor i Tumbo i Kvicksund en liten plass mellom to store byer Västerås og Eskilstuna i Sverige :) Vi er meget aktive og har mange interesser som mat,reiser,natur,fotografering,historie,musikk og hage <3 Som dere ser i vår blogg har vi en stor urtehage/hage som Heidi bruker enormt mye tid på når Mikael er på jobb. Mikael jobber som yrkes lærer for voksne elever :) Prøver å få skrevet noen blogger når vi får tid å siden vi har en del Svenske lesere vil det også komme noen Svenske ord :) Velkommen til vår blogg og vår verden <3

Kategorier

Arkiv

hits